Den siste uka...

Forrige torsdag dro Sigve til Vestbygda sammen med faren for å se på taket på hytta vår (da dette ergelig nok viser seg å være råttent). Jeg og Alva ble igjen i Svolvær for en hyggelig dag sammen med familien min.

Da Sigve kom tilbake fra Vestbygda utpå kvelden dro vi til Kabelvåg for å spise deilig Kreolsk gryte hos familien hans. Vi hadde pakket med oss alt vi trengte til Alva dersom vi skulle bestemme oss for å bli igjen...så vi ble like gjerne helt til søndag :)

 

Da vi skulle dra hjem ble Silje med til Leknes for å være hos oss noen dager. Det er så morsomt å ha henne på besøk, da hun er fullstendig oppslukt i Alva :P 

Tante Silje vil selvsagt både holde, stelle og kose med dropset...noe som fører til at hun er nokså rastløs når Alva endelig sover (ja, det har forekommet noen trusselsituasjoner når vi har nektet henne i å vekke Alva bare for at hun mener det er lenge siden hun har holdt henne <3)

I tillegg til at vi nok en gang har vært på farten og hatt overnattingsgjester, har vi også rundet en aldri så liten milepæl denne uken. Alva har vært på sin første kontroll på helsestasjonen og har blitt hele 6 uker gammel. Tiden går så ufattelig fort!

 

Kontrollen og legeundersøkelsen gikk bra og Alva var kjempe flink til å vise både 

hvor sterk hun var og de gode refleksene sine :) 

*Stolt mammahjerte*

Det lille sprellet vårt har strukket seg hele 56 cm og er i overkant av 4600 g.

Ifølge helsesøster ligger hun litt i underkant av gjennomsnittet på vektkurven, men ligger derimot litt over gjennomsnittet når det kommer til lengden :)

Alva er til og med blitt så stor at hun hjelper til med å holde sin egen flaske <3

Tidenes flause! :P

Dagene raser av gårde og dreier seg for det meste om mating, bleieskift, klesvask, vugging, synging og kosing. Dagene med Alva er utrolig deilig og jeg koser meg masse. Det er likevel ikke til å stikke under en stol at det har blitt betraktelig mindre tid til meg selv...inkludert det å bruke lang tid på badet. Nei, i disse dager er det så vidt man rekker å la vannet treffe kroppen før man er på tur ut av dusjen igjen.

Som regel er ikke dette et nevneverdig problem (selv om jeg savner å sminke meg litt ekstra, eller ha tid til å føne håret), men det å bruke ekstremt kort tid på badet kan, som i dette tilfellet, også føre til noen litt småpinlige situasjoner.

Sigve, min tvillingsøster og jeg var ute og trillet tur med Alva i dag. Vi gikk inn til Leknes hvor vi tok en tur på senteret for å tråle gjennom butikkene på utkikk etter diverse skup, samt gjøre unna noen viktige ærend som blant annet innkjøp av middag. Etter å ha vandret en god stund satte vi oss på kafeen for å få i oss en matbit. Jeg skulle akkurat til å gi Alva mat da jeg klødde meg bak kneet og ble oppmerksom på en liten klump i dongeritightsen jeg hadde på meg...det gikk ikke mange sekundene før jeg skjønte hva klumpen var. Det var sokken fra dagen før!! I min hast etter å få av meg klærne og rase gjennom dusjen hadde jeg altså forlagt en av sokkene inni buksa...og den nevnte sokken lå nå som en stor, ekstremt synlig sokkebyll på baksiden av beinet mitt! :P

Jeg lo både høyt og lenge da jeg oppdaget brøleren, men en ting var i alle fall klinkende klart og det var at jeg nektet å reise meg opp og fortsette å gå rundt blant Leknes befolkning med sokkebyllen liggende bak kneet ...noe som igjen førte meg til den neste pinlige situasjonen. Sokken måtte bort!! ...og ettersom dongeribuksa er noe tettsittende rundt anklene var det bare én måte å få sokken bort og det var ovenfra :P Silje prøvde å dekke meg så godt hun kunne fra å bli fersket av gjestene på nabobordet, da jeg stakk hånda ned i buksa for å fiske opp sokken (det er i grunnen en lang vei når man har bein som er propsjonert til en kropp på 1,80). Heldigvis tror jeg ikke at noen la merke til min lille "fisketur", men fuglene må vite hvor mange som så sokken mens den enda lå godt plantet bak mitt venstre kne?? ;)

*Bilde mangler (det får være grenser til selvironi :P)*      

Positivt med dagens tur til Leknes var at vi kom hjem med en ny telysholder/lysestake. Staken er formet som et tre av speilblank metallfinish med plass til fem telys fordelt på greinene :) Da mørket senket seg over stua tente vi lysene og koste oss med deilig torskemiddag mens lillejenta sov i kurven sin :)

På farten :)

Den siste uken har gått ufattelig fort. Forrige søndag bestemte vi oss for å ta turen til Kabelvåg for å besøke familien til Sigve. Det var jo tross alt lenge siden Alva hadde sett besteforeldrene sine og tante Stine, da de har vært bortreist på ferie de siste ukene. Da vi hadde pakket med oss alt vi trengte til Alva pluss et par klesskift til meg og Sigve var bagasjerommet på stasjonsvogna mildt sagt fullt. Det er rart hvor mye pikk pakk et så lite menneske trenger for å klare seg et par dager borte fra hjemmet!!

Før vi dro var jeg veldig spent på hvordan det ville bli å kjøre så langt, men Alva sov i bilstolen hele turen og virket fornøyd med å dra på tur :)

Det var godt å komme seg litt bort og ikke minst slippe å lage middag selv! Den siste tiden har Sigve og jeg slitt bare med tanken på hva som skal produseres, så det passet meg helt utmerket at andre sto for både tenkingen og lagingen :P 

Mandag gikk vi på en liten trilletur inn til Kabelvåg. På turen tok vi Alva med på hennes første "topptur" til kong Øystein statuen. Riktignok var det ikke en veldig høy topp (mer en veldig liten haug), men det var en flott utsikt over Kabelvåg i det fine været, og Alva koste seg i vogna hele turen = sov som en stein.

 

På tirsdags formiddag dro vi hjem til Leknes fordi vi skulle få besøk av en venninne av meg fra Bodø senere på kvelden. Jeg hadde ikke sett Berit siden like etter jul, så jeg gledet meg masse til å se henne igjen ...i tillegg til å vise fram det lille dropset vårt <3 

Hun hadde med seg et par nydelige, hjemmestrikkede Selbuvotter til Alva <3

I løpet av de dagene Berit har vært på besøk har jeg fått mulighet til å dra på to lange shoppingrunder fordi Alva sov så godt i vogna. Det var en befrielse å skaffe seg noen nye klær, ettersom det meste i klesskapet fremdeles er noe trangt om kroppen :P

Alva har også blitt kjempeflink til å være med på kafé - jeg har en teori om at hun blir rolig av å høre blandingen av kaffekverna, bakgrunnsmusikken og praten på Huset, da hun har en tendens til å sovne så snart vi går innenfor dørstokken (*bank i bordet!*)

Juleverksted er imidlertid stikkordet for de siste to dagene :D

Berit begynte å strikke på noen fine knestrømper til en av tanteungene sine, så jeg dro like gjerne fram juletrematta jeg ikke hadde begynt å brodere enda og startet med det (muligens på tide etter to års oppbevaring under sofaen!).

Jeg ble til og med så inspirert av hele opplegget at jeg bestilte en bok om grunnleggende teknikk i hekling...vel, vi får håpe at jeg er like inspirert når boka kommer i posten, så jeg slipper å tørke støv av den om et par-tre år :P

For å oppsummere den siste uken, har altså følgende skjedd; 

1. Vi har vært på vår første overnattingstur med Alva (og det gikk kjempebra!). 

2. Vi har hatt koselig besøk av Berit i 5 dager. 

3. Jeg har handlet meg noen nye klær (takk og pris!), samt vært en medvirkende årsak til at Berit har svidd av godt og vel to og et halvt tusen i butikkene på Leknes :P

4. Om Gud vil og motivasjonen holder seg oppe, får vi oss juletrematte til jul.

...Og sist men ikke minst;

 5. Alva har nesten vokst seg ut av nattdrakten i str. 50!! Dropset mitt begynner å bli stor allerede:) ...som jeg bruker å si, hun er jo snart skolejente :P  

En vanlig dag :)

For noen måneder siden våknet jeg hver dag til alarmen som ringte kl 7. Jeg sto opp, ordnet meg og dro på jobb. For få uker siden gikk jeg ut i permisjon og hverdagene startet gjerne med at jeg sov til jeg våknet av meg selv, sto opp og spiste en god frokost før jeg brukte store deler av dagen på å sulle rundt og forberede ankomsten til det lille dropset vårt. I dag har Alva allerede blitt over 3 uker gammel og hverdagen er litt annerledes. Nå våkner jeg hver morgen til godlyder eller små skrik etter mat. Noen ganger må vi skynde oss opp, skifte bleie og få i henne mat før alle naboene i blokka tror det er noe galt fatt...andre dager kan jeg og Alva ligge lenge i senga å prate sammen :) *lykke på jord*

Vi har hatt en del besøk av familie og venner etter vi kom hjem fra sykehuset. Det er mange som har lyst til å treffe Alva, noe vi også synes er stas da vi får muligheten til å vise fram jenta vi er så stolte av ;) Forrige helg hadde vi besøk av tante Silje og onkel William. 

Her er noen bilder fra de første besøkene :)

Ellers går dagene i ren rutine med mating hver tredje time, skifting av bleier og en daglig trilletur :) Alva koser seg i vogna så det er en fryd å gå på tur. De gangene hun ikke sovner, ligger hun for det meste bare å ser seg rundt mens hun lager forskjellige grimaser <3

 

Ut på tur...

 

Alva i det fine strikketøyet fra 

gammeltante Beth :) 

En venninne kom på besøk her om dagen med hjemmestrikkede votter til Alva.

Begynnelsen på en ny historie

Jeg våknet tidlig på morgenen 12. juli av at jeg begynte å bli dårlig og noe uggen i magen. Lenge lå jeg å vurderte hvor vidt jeg skulle orke å karre meg opp av sengen for å prøve å gå på do (etter som jeg da var så gravid som det går an å bli, var det å komme seg ut av senga et noe mer komplisert prosjekt enn det er til vanlig). Likevel måtte jeg bite i det sure eplet da jeg var sikker på at jeg kom til å gjøre fra meg i senga om jeg ikke kom meg på do innen kort tid.

Det var ikke før jeg var kommet inn på badet at tanken slo meg; dette var ikke bare vondt i magen. Det var noe mer enn det. Jeg tuslet inn på "kontoret" og satte meg foran datamaskinen og fant frem en side med en såkalt "rieteller" hvor jeg skulle trykke på en knapp når rien startet og sluttet. Jeg ventet, trykket, pustet og pustet, og trykket på nytt...riene kom med to og tre minutters mellomrom og ble verre og verre. Fødselen var igang :)

Det tok likevel omtrent en halvtime før jeg var helt overbevist og klarte å konkluderte med at "this is it". Jeg gikk for å vekke Sigve som enda lå i sengen og sov. Han sto opp og hjalp meg med å holde styr på rietellingen mens jeg konsentrerte meg om å puste meg gjennom riene etterhvert som dem kom. Mellom riene ringte jeg mamma som rådet meg til å dra til fødeavdelingen med en gang, siden riene kom så pass hyppig (og det faktum at fødslene i min familie har en tendens til å gå noe radig).

Jeg har hele tiden trodd at når fødselen begynte ville jeg bli redd og engstelig (spesielt etter alle skrekkhistoriene man blir servert gjennom de ni månedene man går gravid), men når det bar til stykket var jeg egentlig ganske rolig. Det hele var enda litt uvirkelig og det ble vanskelig å grue seg til noe jeg ikke visste hvordan kom til å bli. Dessuten var det ikke mye tid til å tenke mellom riene...noe som kanskje var like greit :P

Vi pakket de siste tingene til sykehusbagen og jeg tok telefonen til fødeavdelingen for å informere om at fødselen var startet og at jeg ut fra rietellingen, og det lille jeg visste om fødsler, ikke kunne skjønne annet enn at jeg kom til å føde det lille nurket vårt innen svært kort tid. Jordmoren på sykehuset var imidlertid noe mer avslappet i forhold til dette og mente at jeg bare skulle ta det med ro hjemme, spise og sove litt. Kroppen min gav imidlertid klar beskjed om at det ikke var tid til verken spising eller soving, så vi rasket med oss bagen og kjørte til sykehuset.

På fødeavdelingen ble vi møtt av jordmoren jeg hadde snakket med på telefonen kort tid i forveien. Hun førte oss inn på et rom hvor vi kunne sette oss ned. Hun stroppet på meg noen reimer over magen og begynte å gjøre målinger av styrken på riene mine samt hyppigheten av dem. Jordmoren kunne opplyse at jeg "bare" trengte å sitte slik i en halvtime før målingene var ferdige. På dette tidspunktet var riene så sterke at jeg ble kvalm og klarte nesten ikke å snakke når det sto på som verst. Det var med andre ord ikke bare "bare" å skulle sitte slik i hele 30 min. Etter ca tjue minutter fikk jeg imidlertid komme inn på selve føderommet, da også jordmoren innså at dette muligens kom til å ta litt kortere tid enn hun hadde sett for seg...og etter en rask sjekk kunne hun fortelle at jeg allerede hadde 7 cm åpning (bare én og en halv time etter at det hele startet).

I det følgende fikk jeg mitt første møte med lystgassen. Dama på føden (som forøvrig var svensk og litt uforståelig) trykket maska i ansiktet på meg og ba meg om å puste dypt inn og ut. Jeg var imidlertid midt i en grusom rie og pusten min var nærmere hyperventilering enn rolig og kontrollert! Men etter å ha innsett at den strategien fungerte latterlig dårlig, klarte jeg å ta noen skikkelig drag gjennom gassmasken... og la meg bare si det slik; uten å ha tatt sterkere stoffer enn paracett og noen edle dråper med mageregulerende medisin de siste ni månedene, får lystgassen mildt sagt en kjempeeffekt!! Det svartnet helt for meg i noen sekunder og stemmene til både Sigve og jordmoren føltes laaaangt unna...i noen sekunder tror jeg til og med at jeg sov :P ..."Det e jo akkurat som å bi fette full" var min umiddelbare kommentar til jordmora idet jeg kviknet litt til igjen :P Det skal bemerkes at dette er noe av det ekleste jeg har kjent, men til gjengjeld hadde ikke lystgassen like "god" effekt etter dette. Mulig det kom av en redsel for at det skulle svartne for meg igjen, eller bare at jeg ikke helt fikk til de dype pustene som skulle til for å få tilstrekkelig effekt....Uansett, fødselen stoppet ikke av den grunn.

I åttetiden var det vaktskifte på fødeavdelingen og vi fikk møte en ny jordmor som skulle følge fødselen videre. Hun sjekket hvor langt jeg var kommet og konstaterte at jeg hadde 9 cm åpning. Hun anbefalte meg å gå litt for å hjelpe knøttet vårt den siste veien ned i bekkenet og forhåpentligvis få fostervannet til å gå. Det var vanskelig å bevege seg utenfor senga, da det kjentes ut som føttene sviktet når riene kom og det fremdeles var veldig kort mellomrom mellom dem. Likevel klarte jeg å stavre meg litt rundt før jeg kravlet opp i senga igjen. Etter nok ett par timer med mye pusting (både i og utenfor gassmaska), vondt og litt utålmodig venting, bestemte jordmoren seg for å ta vannet. Klokka var blitt 12 på formiddagen. Nå begynte også pressriene å melde sin anmarsj.

På dette tidspunktet var jeg redd for første gang (naturlig nok, når det kjentes ut som om det som nå skjedde ville gjøre uopprettelig skade og jeg dessuten innså at jeg hadde nådd et visst "point of no return"). Det skal likevel sies at tross redselen kunne jeg ikke vært mer spent og lykkelig på samme tid. Sigve, som hadde vært en kjempegod støtte under hele fødselen, holdt rundt meg for hver pressrie som kom og hjalp meg å være sterk nok til å gjennomføre den siste styrkeprøven.

14 korte minutter senere, kl 12.14 torsdag den 12. juli ble vår lille engel født. Et nydelig lite nurk på 3790 gram og 49 små cm. På akkurat det tidspunktet fikk vi vite at det lille sprellet vi så lenge hadde ventet på, var en liten jente. Sigve og jeg var blitt mamma og pappa til lille Alva <3

 

Her er det lille dropset vårt bare et par timer gammel <3

      

En stolt pappa som holder datteren sin for første gang...